bloggen min er no flytta hertil. sjåast der!

ein sommardag

Foto: Marita Algrøy

eg opna soverommsvindauget og den voldsomme vinden tok draumane mine og lyfta dei opp mellom skyene, ut over havet. eg fekk sug i magen. mista mest pusten.

perrong fire

foto: marita

 eg elskar  å stå ytst på platform fire på london brige togstasjon om kvelden. på siste halvdelen av perrongen er det nemleg mest aldri andre enn meg og om kvelden er det så fine raude og blåe lys i det fjerne og så fint å sjå på toga som kjem og går. av og til på slike kveldar høyrer eg på klassisk musikk på ipoden min. det vert på ein måte ei stillestund i alt bystøyet, sjølv om det ikkje er heilt stille.

foto: marita

eg elskar kjensla av å stå på togperrongen idet eit tog rasar forbi. den deilige øyredøyvande og mest overveldande lyden. vinden mot andletet, håret. toget som treff meg i ryggen og rasar gjennom magen, lungene, hjartet. dunkar i takt med hjartet på skinnene. og så kjensla av plutseleg tomleik idet toget passerer. forsvinn ut gjennom brystkassa og inn i natta og det berre er hjarte som framleis bankar, noko fortare enn før.

And this is an attempt to write the text in english for you less privileged folks who don't know the wonderfull language of Nynorsk:

I love to stand at the very end of platform four at london bridge at night. there I'm usually left alone to enjoy the red and blue lights in the horizon and look at the trains arriving and departing while listening to some Chopin on my iPod. A moment of silence.

I also love the feeling of standing at the platform when a train rushes by. the lovely deafening and almost overwhelming sound. the wind in my face, through my hair. the train hitting my back, raging through my stomach, my lungs, my heart. beating with the rythm of my heart on the tracks. and then the sudden feeling of emptiness the moment the train passes. disappearing through my chest into the night leaving only my heart. with a slightly faster beat.

vår

foto: random tyskar

livet er fint i sola 

når menneska i gata ser opp

opp frå sine eigne føter

opp på kvarandre

og smiler



life is lovely in the sun
when people in the streets lift their eyes
lift their eyes from their own feet
lift them to look at each other
smiling

Chris

Eg var så heldig at eg havna i ein vertsfamilie med ein 65(?) år gamal mann som har huset fullt av LP-plater og som seier når eg kjem heim at han tok opp eit program om John Lennon for meg på fjernsynet.

I was so lucky I ended up in a hostfamily with a 65(+) year old man who has vinyl records all over the house and who says when I come home that he taped a program on John Lennon for me.

my grandchildren always make me smile.

   delar av eit fotoprosjekt eg held på med for tida. klikk på biletet for å sjå det stort og fint.

ein av dei tinga som er fint med å bu i london er å kunne velge og vrake i konsertar kvar einaste kveld om ein vil det

for eksempel så kan ein besøke ein av dei to favorittplatesjappene mine i london (rough trade aust og rough trade vest). der får dei tidt og ofte besøk av artistar og band som held små gratiskonsertar til stor glede for slike som deg og meg. så på ein laurdag klokka fem kan ein for eksempel stå som sild i tønner mellom vinyl-plater, CD'ar og gamle konsertplakatar og høyre ein veldig trøytt mann med eit imponerande skjegg synge og spele gitar - til tider så stille at alle mest står på tå for å høyre. og så kan ein tenkje med seg sjølv at det mest er magisk å stå der og høyre denne stille songen midt i alt bykaoset. støyet. forvirringa.
ja, magisk, rett og slett.